EGNE DIKT av Vibeke
Bilde 1;Ung kvinne (VL 99) Bilde 2;Alvedans (VL 98)

STERK KVINNE

Fast blikk å målrettet gange
Rak rygg; bevist, vet hva hun vil.
SKREMMENDE!.....men
...................
Iblant er hun liten og svak tørst etter ømhet.
Hun lengter etter en favn der hun kan hvile-
La tanker være tanker å la følelser få flømme opp.
Iblant trenger hun noen til å tørke sine såre tårer,
En kjærlig hånd, som forteller henne at hun er verdifull.
..................
Liten kvinne sårbar som et barn, med nakent blikk og ydmykt hjerte,
lengter hun etter en som har rom nok for henne.
Iblant er hun trist og lei seg, med bedrøvede øyne og sammensnurpet munn,
Med følelsen av å være overflødig - uten betydning for noen.
Det er da hun trenger en stemme i sitt øre som sier mitt liv er rikt når jeg har deg.
..................................
Tafatt kan hun gi opp alt, sette seg ned og gli inn i vakuum av fortapthet.
Det er da hun trenger en til å minne henne på at det hun holder på med er viktig
.............................
Hun trenger en som kan hjelpe å tenne lys, når det er mørkt.
Spre lys, når det er lyst og samle på lys, så det aldri helt slukker.

Vibeke Lauritsen 1999

SOL ENGELEN
Se jeg har solen i meg og mine stråler skaper.
De rører ved det hvilende, sovende og uberørte;
Vekker opp så liv kommer til syne; i universets utallige kapper av fargeprakt.
Soler møtes og deres stråler blir et.
Mirakler skjer, nye soler i mørket skapes, med evnen til og berøre formen Alvedans (VL 98)
- idet flyter livet videre, inn i tiden.

MØLEN –7.1999
Alene helt stille i meg selv
Solen er i meg og vinden puster meg i kinnene.
Det er sommernatt og solens farger henger enda på himmelen.
Bak lett skydekke titter månen frem. Den ser ned på meg og mitt lille bål i strandkanten, der månesøylen strekker seg ivrig mot meg/frem.
Fuglene tar sine siste rop ut i mørket og gresshoppene har begynt sin sang.
Her på stranden lukter jeg frisk natur, salt vann og bål røyk.
Jeg lener meg bakover mot en stor stein og lar lyden av bølgeskvulp sige inn over meg. Fjerne (hører)brenninger når meg og jeg er fortsatt alene.
Et svulmende hjerte føler seg nakent, fritt og dypt ærbødig .
Over å være til.

ØMHET
En levende blomst brer seg ut, et tindrende hav fylt av musikk.
En lire spiller i kor med sangen som brer seg ut over brenningene.
Det er stille natt, men varmen er der som stråler fra en ild - hjertets ild.
Ømt tørkes tårer kjærlig på et par kinn, fri for sorg i glede over å kjenne seg selv, selv om smerten er stor. En paradigmenatt der tiden værer fordi noen i dag fødes på ny.

TUSEN ROSER
Tusen roser i en rosegård lener seg frem og spør hvem er vi?
Det svarer fra den fjerne fortid at tiden og lyset går hånd i hånd, med generasjoner der i evighetens pakt føres frem.

Tusen roser strekker hals og spør hvorfor er himmelen over oss og jorden under oss og vi her i edens hage.
Pusten hvisker dem tilbake at som solen strekker ut sine armer, for å berøre livet, vil jorden skåne dere alle i sin egen hage.
Alle som en har hun gitt dere en potensialets plass og ser til sine titusener barneroser gjennom himmelhvelvningens utallige øyne.

TILBAKETRESKNING
Som et slag i ansiktet, la jeg mitt sjeleliv nakent, for brått å dunke inn i en isfront av likegyldighet. Raskt spredde kulden seg gjennom min kropp, stivnende ute av stand til bevegelse.
Såret, avist og redd stod jeg der ydmykende til skue.
En gnist av ømhet må ha blitt tent, for da smeltet du min frost med din varme.
Blygt turte jeg igjen å tre frem.


ÆRBØDIGHET
Dypt beveget undrer jeg meg over naturens, jordens og livets storhet.
Her står jeg midt i denne verdens praktverk og undrer
over pusten som blåser mine kinn friske og
over livets egen evne til å søke seg selv

Oftest går lille jeg inne i dette praktverket, stadig i blinde- famlende for å finne livet et sted borte i det fjerne, uten å ane at jeg da alltid, allerede er favnet –men det er jeg som ikke har tatt denne livets gave, imot. (favn ventende på at jeg til gjengjeld skal favne det.)


HVIT ØRN
!3.9.00
Sødmefylt og beruset fyltes alt av mine sanser. Jeg kunne ikke annet enn å føle uendelig utsprungenhet.
Mellom berg og daler hvilte jeg mitt hode. Det var ikke annet enn et tåkefylt landskap med endeløs blå himmel som fylte mitt sinn. Ja, det er slik, at i uoppdaget terreng blomstrer knopper og sildrebekken lager fornøyelige lyder, som minner om gledesfylte sommerfugler-. De fyller hjertet med uforståelige gleder.
De deiligste dufter hviler over enger så vakre. Der blomsten og bien leker seg frem..
Med utstrakte armer bader jeg lekent i bekkefaret, med bobler i mine årer føler jeg meg hel. Fra dypets kjerne kom skriket nakent, dyrisk og rent. Den hvite ørn flyr opp, av sted og ut i det fjerne.